Helt fra vi var små har vi lært ordet takk. Når vi fikk noe, måtte vi huske å takke. Vi skulle lære takknemlighet, og ikke ta gaver som en selvfølge. I mitt barndomshjem var det en selvfølge å takke både Gud og foreldrene for maten. Vi sang bordvers (det gjør vi faktisk ennå), for å be Gud velsigne måltidet og takke for at vi har mat å spise. Hvem husker ikke «I Jesu navn går vi til bords» eller «Å, du som metter liten fugl, velsign vår mat, o Gud»?
Og så var det kveldsbønna, der vi takket Gud og ba om velsignelse for natten. «Kjære Gud, jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått!» Eller «Jeg folder mine hender små, i takk og bønn til deg. La alle barn i verden få det like godt som jeg!» Her både takker vi og ber for andre.
Hvordan er det med oss i dag? Takker vi Gud for alt vi har fått? Er det en selvfølge å ha det godt? Har hverdagens travelhet gjort at takkebønnen er glemt?
Noen ber FaderVår eller en annen bønn hver kveld. Men dersom vi trenger hjelp, eller er urolig og redd av en eller annen grunn, da henvender vi oss til Gud med iver. Det er sagt:«I slike situasjoner, da får du bønner, Gud!»
Bibelen sier mye om å takke. Det står bl.a. «Takk for alt» 1.Tess. 5,18. Å takke gir glede til en selv og ære til Gud. Vi kan faktisk takke oss glad! Jo mer vi takker for smått og stort, jo mer vil vi oppdage at vi har.
«Jeg er så takknemlig for at jeg har mer å takke for enn å be om.»
Randi Ringdal Andersen er opphavet til disse ordene. Jeg vet ikke hvem hun er, men hun har gitt meg noe viktig å tenke på.
La oss starte i dag med å takke Gud! Og la det bli en god vane for hver dag!
Ha ei velsignet helg! Ingrid Bergquist